Her finner du noen ofte stilte spørsmål med tilhørende svar.
Ta kontakt med oss dersom du ikke finner svar på det du lurte på.
I anlegg med lang oppholdstid på vannet kan det i noen tilfeller føre til forhøyet pH på vannet, grunnet utfelling av kalsium fra sementmørtelbelegget. En løsning på dette kan være å benytte rør med innvendig polyurethan-belegg (PUR).
Påføringen av det innvendige sementmørtelbelegget skjer ved en kraftig rotasjon av rørene. Dette kan medføre at det etterlates et tynt lag av vann og kalk fra produksjonen, men kvaliteten er ikke svekket om det finnes noe av dette i røret ved levering. Det er heller ikke en kvalitetsforringelse om det kan sees riss i sementmørtelforingen.
PAM Universalrør (2-kamrede rør) har minimum veggtykkelse lik eller større enn minimum veggtykkelse for tidligere K9. Til tross for overgangen fra K-klasser til C-klasser i 2010 har mange norske kommuner fortsatt et krav til minimum veggtykkelse lik tidligere K9. Tabellen under viser at våre Universalrør oppfyller dette kravet. For dimensjonene DN350 og DN400 har Norsk Vann imidlertid skjerpet kravet til minimum veggtykkelse i forhold til tidligere K9. Når det gjelder C-klasse merking er våre rør i DN350 og DN400 merket med C40, mens anbefalingen fra Norsk Vann er C50. I og med at kommunene fortsatt forholder seg til minimum veggtykkelse lik tidligere K9, innebærer det at våre Universalrør godkjennes som likeverdige til tross for avvikende C-klasse merking på de to dimensjonene.
PEA er i standarden NS-EN 545 definert som PFA (maksimalt kontinuerlig driftstrykk) + PMA (20% trykkstøt) + 5 bar. Et annet ord for PEA er prøvetrykk.
PMA er i standarden NS-EN 545 definert som maksimalt korttidig trykk i bar. Det vil si PFA (maksimalt kontiunerlig driftstrykk) + 20% trykkstøt.
PFA er i standarden NS-EN 545 definert som maksimalt tillat driftstrykk i bar.
Alle rør til vannforsyning produseres etter NS-EN 545, mens rør til avløp produseres etter NS-EN598. Tidligere ble rørene klassifisert i såkalte K-klasser definert etter veggtykkelsen k i mm. I gjeldende standard defineres rørene etter C-klasser, som angir det maksimale driftstrykket i bar rørene er dimensjonert for. Standarden opererer med tre angivelser som følger:'
PFA-verdien er lik C-klasse-angivelsen røret er merket med. PMA-verdien er normalt PFA + 20%, mens PEA-verdien er PMA + 5 bar.
Standarden angir også den minste tillatte veggtykkelsen som kan leveres i de ulike C-klassene, og tykkelser over minimum angitt i standarden er tillatt levert. Tykkelsen skal allikevel være innenfor de ordinære toleranser som gjelder for problemfri sammenkobling av alle rør og deler som leveres etter NS-EN 545.
Å kjenne grunnforholdene der hvor rørtraséen skal gå er viktig for et godt resultat, men det er allikevel ofte flere alternative løsninger. Én tilnærming er å søke å optimalisere rørledningen ved å tilpasse seg grunnforholdene langs traséen ved å velge ulike belegg avhengig av hvor korrosive grunnforholdene er. Det betinger da at man har god kjennskap til grunnforholdene. En annen løsning er å bruke støpejernsrør med passive belegg på hele rørledningen for å bygge inn en ekstra sikkerhet og dermed gi en forlenget levetid på installasjonen.
Om vi skal forsøke å si noe generelt så kan et duktilt støpejernsrør med utvendig PE-/PUX-belegg (passivt belegg) benyttes under alle korrosjonsforhold, mens et rør med utvendig akryl og rør med passiviserende belegg generelt sett kan benyttes ned til medium korrosive forhold. Det må naturligvis gjøres en vurdering av potensielle risikofaktorer knyttet til forhold som kjemikalier, sjø, alunskifer, jernbane/trikk, høyspent osv. før endelig løsning defineres, men et rør med passivt belegg vil være en meget god og fremtidsrettet løsning under nær sagt alle forhold.
Det finnes ulike rørserier tilpasset både type installasjon (vann, avløp, vannkraft, overvann m.m.) og ikke minst grunnforhold. Det betyr at å kjenne grunnforholdene som rørene skal ligge i er vesentlig for å kunne optimalisere rørledningen med hensyn til blant annet utvendig beskyttelse. Prinsipielt skiller vi mellom tre typer kategorier på utvendig belegg:
Med aktiv beskyttelse mener vi rør som har en sink/aluminium/kobber-legering under et dekklag av akryl. Her vil legeringen spille en aktiv rolle i forhold til at den kjemisk sett dekker over eventuelle riper eller sår i røret inntil en gitt størrelse. Det utvendige dekklaget er der for å beskytte slegeringen og vi en visuell overflate på røret. Et PAM Natural-rør med utvendig BioZinalium er et eksempel på et rør med en aktiv beskyttelse.
Rør med passiviserende beskyttelse har et utvendig sementmørtel-belegg (ZMU) over et lag med sink/aluminium/kobber-legering. Sementmørtelen har en pH på ca.12,5 og bidrar til at fuktighet som måtte komme i kontakt med røret utvendig tilføres kalsium, som igjen holder pH-verdien inne ved rørveggen >9. Røret er forøvrig godt egnet til NoDig da sementmørtelbelegget tåler en viss mekanisk påført belastning.
Den siste kategorien, passiv beskyttelse, er et rør som har et PE (polyetylen) eller PUX (polyuretan) belegg utvendig. Under PE-belegget er det en sink/aluminium/kobber-legering som ligger som en ekstra sikkerhet, mens rør med PUX-belegg ikke har sink eller annen legering under belegget. Med passiv beskyttelse menes at PE- og PUX-belegget danner en barriere som hindrer fuktighet og annen forurensning i å nå rørveggen.
I motsetning til plastmaterialer har seigjern en ubetydelig lengdeutvidelse på 0,01mm per meter og grad Celsius. Det vil si at et rør i DN 200 med lengde 6m, som ligger i sola og varmes til +20°C og får 0°C i en gjenfylt grøft, krymper (0,01* 6 * 20) 1,2mm. Tilsvarende vil samme rørledning som legges i 0 kuldegrader, utvide seg med 0,3mm ved en grøftetemperatur på +5°C. Disse variasjonene er problemfrie og materialet er svært godt egnet for montasje i vårt klima, sommer som vinter.
Denne faktoren påvirker direkte ringstivhet og rørets egenskaper til å motstå ovalitet ved store vertikale laster og enkel omfylling. Dette forhindrer brekkasje og lekkasjer i skjøtene. Spesielt gunstig er dette for rørledninger i trafikkerte og i bynære strøk, store overføringsledninger for drikkevann og til småkraftverk, der stedlige masser ofte kan benyttes
Støpejern er et materiale som tidlig ble tatt i bruk til vannforsyning, da det lot seg støpe i sandformer, men i begrenset lengde. Solkongen, Ludvig XIV, som bygde Versailles, benyttet slike rør i vannforsyningsanlegget til parken sin i 1664. Anlegget er fremdeles i bruk etter mer enn 360 år.
Støpejern finnes i to varianter: gråjern og seigjern, som også kalles duktilt støpejern. I 1943 ble det oppdaget at, ved å tilsette litt magnesium i gråjernsmelta, endres flakgrafitten til kulegrafitt, slik at sprøtt støpejern blir seigt. Produktet ble industrialisert i 1960, etter 27 års utvikling, og de nye revolusjonerende egenskapene åpnet for utvidet bruk innen VA-teknikk og vannkraftanlegg.
Gråjern består av Fe (jern) + C (karbon) + Si (silisium).
Materialet er sprøtt.
Seigjern består av Fe (jern) + C (karbon) + Si (silisium) + Mg (magnesium, 800-1000g per tonn).
Materialet er seigt, smidig og bøyelig.
Egenskaper for duktilt støpejern
Verdiene for flytegrense, elastisitetsmodul og strekkfasthet overgår langt verdiene for plastmaterialer i samme standard dimensjoner og åpner for helt andre muligheter
